iPhone riding solo!

Etter å ha vært en tur på Cafe Sør i dag, hoppet jeg på trikken med ei venninne for å rekke en rask tur hjemom før jobb. Vi trasket oss innom butikken, og det var da jeg kom ut derfra at jeg oppdaget det. Telefonen min var borte. Først var jeg overbevist om at venninna mi hadde rappa den for moro skyld, men sånn var det ikke. (Det ville vært typisk henne å gjøre noe sånt, nemlig).

Etter noen forsøk på å ringe den, var det plutselig en mann som svarte i andre enden. Det er vel egentlig feil på alle måter at en mann skal svare på min telefon. Men, for all del. I akkurat dette tilfellet, fikk det være greit. Mannen viste seg å være trikkeføreren på trikken vi hadde tura med hjem. Snakk om flaks! Så da fikk jeg telefonen min tilbake etter en halvtimes tid, og var særs fornøyd med det.

Men jeg hadde vel egentlig ikke tenkt til å fortelle denne historien fra min side. Planen min var nemlig å fortelle mr. iPhones historie. For jeg er overbevist om at han følte et usannsynlig stort svik. Plutselig var hans kjære eier borte, og han var forlatt til seg selv. Og jeg kan fortelle dere at mr. iPhone ikke er spesielt selvstendig. Han er faktisk helt avhengig av meg.

Til tross for dette innrømmet han da jeg tok en alvorsprat med han i sta, at han fant det svært befriende å få reise litt på tur aleine uten meg. Først var han sveket, men så fløyt frihetsfølelsen over han, og han elsket den. Dessverre var friheten hans kortvarig, da det ikke tok lang tid før mr. iPhone møtte mr. Trikkefører. Heldigvis ble de to gode venner. Flaks for de begge! Mr. Trikkefører ba meg om å ta godt vare på mr. iPhone framover, og det tenkte jeg faktisk at jeg skulle gjøre. Så i morgen trur jeg at jeg skal stikke å kjøpe ny beskyttelse til han! Det vil nok varme et iPhonehjerte!

Det funka!

Det er godt å se at blogspot tok dere på alvor, og ga meg innlegget tilbake. Da kan jeg endelig få fred i sjela! Spesielt fint å se at de ikke brukte mer enn hva, to minutter på det. Dere er jaggu effektive!

Innleggstyv!

Hva faen? Jeg skrev et over gjennomsnittet fantastisk innlegg om lavkarbo her i går. Og hva skjer? Joda, blogspot finner det for godt å stjele innlegget mitt! Jeg kjenner jeg blir heftig snurt akkurat nå. For jeg likte innlegget mitt tenk. Og jeg er overbevist om at alle mine herlige lesere gjorde det samme. Så jeg oppfordrer dere, mine kjære lesere, til å sende hatmail til blogspot og be dem om å gi meg tilbake innlegget mitt. For det er dypt savnet.

Og til dere som kanskje tenker at "hun slettet det sikkert selv", så NEI! Det er faktisk ikke tilfelle. For ja, såklart hender det at jeg sletter innlegg, men ikke av det kaliberet som lavkarboinnlegget var. Og til dere som ikke fikk lest det.. Jeg føler med dere! For det var awesome! Dere gikk faktisk glipp av noe. Men om blogspot får mange nok mail av dere, så kanskje de velger å gi meg det tilbake? Så, kjør på! :D

Lavkarbo!

Okei. Nå skal jeg faktisk se sannheten i hvitøyet, eller i flesket om du vil. Jeg skal dele med alle dere flotte mennesker som leser bloggen min (ikke at dere finnes), sannheten om vekta mi. Nei, jeg skal jo ikke det, for jeg hakke tenkt til å fortelle hva jeg veier, det er ikke vesentlig. Men det har seg nemlig sånn, at siden jeg flytta til Oslo har jeg gått opp hva? Nesten 13kg. Mamman min sier jeg er feit, og at jeg må passe på helsa. (Hu sa forsåvidt også til meg på lørdag at jeg skulle gått med bunad hver dag, fordi jeg så ut som ei jente da jeg gjorde det på lørdag). Jeg tror hun hater stilen min. Det kan vel kanskje hende at hun ikke sier rett ut at jeg er feit, men det er det hu egentlig mener. Og jeg skjønner henne godt jeg!

For shit ass! 13kg liksom. Ja, det har tatt over 2,5 år, men allikevel. Kanskje jeg rett og slett elsker Oslo for mye. Det er nå i alle fall ingen tvil om at jeg er i overkant glad i øl, og i underkant glad i å trene. Fuck idrettslinja. Du tok treningsgleden fra meg. Og ja, jeg er bitter. Men uansett! Det var jo ikke poenget!

For! Det jeg skulle skrive om var jo at jeg slang meg på en slik en lavkarbodiett for to måneder siden. Og shit ass, det har faktisk gitt resultater. Uten at jeg har bevega meg en centimeter mer enn hva jeg gjør i mitt ellers passive liv. Sprøtt! Per i dag kan jeg registrere -6kg. Whej! Jeg tar det egentlig for gitt at dere, mine kjære lesere, klapper meg på skuldra akkurat nå. Forteller meg hvor flink jeg er, og at jeg ser bedre ut og slik. For det gjør jeg! Hah!

Kvinnekveld?

På fredag fant jeg det for godt å drikke meg stupfull. Det hele begynte med at jeg var i dårlig humør, så jeg konkluderte med at det beste jeg kunne gjøre var å drikke øl. Masse øl. Hadde tre søte venner på besøk fra klassen, pluss Anette og Anne Marit. Storveis! Uansett. Etter mye om og men (dette er trolig noe jeg bare påstår, det som sannsynligvis skjedde var at jeg bestemte at vi skulle dra ut, men det er ikke poenget), satt vi oss på trikken ned til byen.

Det var endelig tid for å vise hu ene halvskeive klassevenninna mi lesbeoslo, og hva er vel da bedre enn å ta henne med på kvinnekveld på Lemon Grass? Lesber så langt øye kan se. Som igrunn er et veldig skremmende syn. Naboene våre hadde forresten også vorspiel, og jeg hørte noen rykter om at mine søte venner hadde møtt dem ute på byn. Kleint.

Uansett. Kveldens hendelser er noe vage. Jeg husker masse øl. Jeg husker jeg fikk 50kr avslag på inngangen fordi de mangla veksel i døra (LYKKE!!), og jeg husker at jeg møtte Sarah. Jeg erindrer også sånn halvveis at jeg skulle være wingwoman, men at jeg fikk angst halvveis. Det var tydeligvis ikke noe for meg! Dessverre husker jeg også at Sarah kom bort til meg da jeg satt på fortauet utenfor Lemon Grass for å spørre meg om det gikk bra. Jeg husker at jeg våkna av dette spørsmålet. Enda mer kleint. Så da gjorde jeg det eneste lure. Tok beina fatt de 50 meterne det var å gå til nærmeste busstopp, og hoppet på bussen hjem. Jeg konkluderte med at jeg måtte stå på bussen, selv om det var ledige seter, fordi jeg var lite gira på å våkne på Kringsjå igjen. Been there, done that! Det er ikke noe å trakte etter.

På bussturen blei jeg dødskvalm. Om det var det alt for store inntaket av alkohol, eller om jeg rett og slett blei bussjuk som gjorde det, er ikke godt å si. Resten av historien husker Anette mer av enn det jeg gjør. Stikkordsmessig husker jeg oppkast, vann, klut og håndkle. Etterfulgt av heftig dunking i hodet dagen etterpå.

Kan jo også legge ved en meldingslogg fra lørdag formiddag som kanskje oppklarer enda mer av fredagsnatta:

Pernille: Helluuuu!
Sarah: Hellu:-) kom du deg hjem?
Pernille: Utrolig nok. :p
Sarah: Flott. Var litt skeptisk
Pernille: Hehehe. Ser den! Trur du vekte meg i går faktisk! :p dør litt av meg selv. Er en stund siden jeg har vært såååå ubrukelig full. :p
Sarah: Det tror jeg så gjerne. Haha:-) Koselig å treffes sånn da. Blant 40+
Pernille: Kødderu? Var det bare gamle folk der? Det har ikke jeg fått med meg, sånn utenom hu ene. :p
Sarah: Hahaha. Hva? Næmmen Pernille da. 7 av 10 var jo over 35, minst
Pernille: Jammen.. Sarah! Jeg var full...


Blogg ut!