Drømmer

Det er vel flere enn meg som har våknet om morgenen av en drøm, og har måttet bruke noen minutter på å forstå om det man drømte virkelig hendte, eller om det bare var en drøm. Dette gjorde jeg i morges. Og det var skikkelig kjipt, for det var en rimelig kjip drøm.

Drømmen gikk rett og slett ut på at en jeg virkelig bryr meg om, oppførte seg maks dust mot meg. Og det ga meg en forferdelig følelse, og rett og slett en litt trist start på dagen. Men, etter at jeg hadde brukt noen minutter på å fundere over hvorvidt det var drøm eller virkelighet, og konkluderte med at det hele var en drøm, kunne jeg lettet våkne ordentlig og gå videre til pensumlesing. Spennende.

Når jeg blir stor...

...om jeg noen gang blir det, har jeg planene klare.

For når jeg blir stor, og har fått meg hus, forhåpentligvis en søt mann som står i stil med huset, og en passe stor og fin grønn hage, en hage jeg forøvrig ikke har tenkt til å styre mye med, med tanke på at jeg ikke har grønne fingre, eller hender, eller hva det nå heter. Men, tilbake til saken. Det er en bestemt ting jeg har tenkt til å plante i denne, passe store, fine og grønne hagen; Et pengetre! Et tre som alltid er fruktig, som alltid blomstrer, og som rett og slett produserer tusenlapper, og det hele året rundt. For selv om vinteren, når min fine, grønne hage er belagt av vakker, hvit deilig myk snø, skal treet stå der i midten, døgnet rundt med et vakkert og rolig skjær fra lillafargen på tusenlappene.

En av utfordringene med et slikt pengetre, må jo være sikkerheten rundt. For selv om jeg er glad i besøk, er jeg ikke så glad i det at jeg vil ha det hele tiden. Og spesielt om besøket ikke en gang kommer inn i huset mitt, men foretrekker hagen for å plukke frukter (les penger) av treet mitt. Så jeg må rett og slett finne et heftig sikkerhetssystem. Men med tanke på at min forhåpentligvis søte mann i tillegg til å være søt, er altmuligmann, tror jeg ikke det vil ta han lang tid å finne et system som funker. Systemet kunne selvfølgelig ikke vært slik at det laget bråk inne i huset, for det ville blitt alt for slitsomt. Men jeg har troa på at min altmuligmann finner en fin løsning til meg, eller til oss, heter det kanskje. :)

Sang på hjernen?

Det å få en sang på hjernen er til tider ufattelig slitsomt. Men, om man er i riktig humør og har de rette menneskene rundt seg, kan det by på mye latter. Jeg for min del, har det med å få barnesanger på hjernen. Mulig det har en sammenheng med drittungestatusen min.

Akkurat nå ligger jeg i senga mi og nynner på Huckleberry Finn og tenker tilbake på alle de gangene jeg satt og så nettopp dette programmet på TV. Det var gode tider det, tider uten bekymring over alt som skjer i verden, tider av uvitenhet. En tid hvor man ikke brukte tiden sin på å fundere over hvorfor visse sanger alltid setter seg fast på hjernehinna og nekter å slippe taket. Men den tiden er over, og her ligger jeg igjen og undrer på hvorfor Huckleberry Finn ikke vil slippe taket mens jeg nynner:
"I 1878 før den store borgerkrig, det fans en gutt så full av krutt, var alltid klar til strid. Tralalala.. Hu Hu Hu Huck, Huck, Huckleberry Fi-i-in, hva har du funnet på i dag? Hu Hu Hu Huck, Huck, Huckleberry Fi-i-in, tralalala".

Også er det de sangene du får på hjernen men ikke kan hele teksten på, da. Som eksempelvis Huckleberry Finn. Denne er ekstra kjip, fordi jeg ikke klarer å finne den norske teksten på nett. Blah.

Tankene

Hvor kommer de fra, egentlig? Søstra mi fortalte meg her om dagen at det ikke er noen som har svaret på dette. Jeg finner det noe frustrerende å tenke på. Det er i grunn ganske ironisk å bruke tid på å tenke på hvor tankene kommer fra. Oi, jeg blir forvirra av dette.

Men uansett, jeg synes det er en spennende problemstilling. Utrolig fasinerende hvordan tankene bare plutselig kommer til deg. Alle mulige slags tanker, til alle mulige tider. Og også hvor utrolig mange det er av dem. Tankene altså.

Noen ganger kunne jeg nok fint klart meg uten alle disse rare tankene som plutselig finner det for godt å dukke opp i hodet mitt. For noen ganger blir jeg sliten av dem. Men andre ganger derimot, gir de meg en god latter eller en god følelse eller hva enn det skulle være. De tankene som har en god baktanke, de liker jeg de! Men disse tankene som ikke har noe godt for seg, eller for meg, for den saks skyld, de klarer jeg meg uten.

Så, jeg har en oppfordring til mine egne tanker, om det er slik at de egentlig er mine egne da. Æh, jo, oppfordringa er at jeg helst ser at kjipe og triste tanker holder seg borte fra hodet mitt. Så fæle tanker: just beat it!