Tankene

Hvor kommer de fra, egentlig? Søstra mi fortalte meg her om dagen at det ikke er noen som har svaret på dette. Jeg finner det noe frustrerende å tenke på. Det er i grunn ganske ironisk å bruke tid på å tenke på hvor tankene kommer fra. Oi, jeg blir forvirra av dette.

Men uansett, jeg synes det er en spennende problemstilling. Utrolig fasinerende hvordan tankene bare plutselig kommer til deg. Alle mulige slags tanker, til alle mulige tider. Og også hvor utrolig mange det er av dem. Tankene altså.

Noen ganger kunne jeg nok fint klart meg uten alle disse rare tankene som plutselig finner det for godt å dukke opp i hodet mitt. For noen ganger blir jeg sliten av dem. Men andre ganger derimot, gir de meg en god latter eller en god følelse eller hva enn det skulle være. De tankene som har en god baktanke, de liker jeg de! Men disse tankene som ikke har noe godt for seg, eller for meg, for den saks skyld, de klarer jeg meg uten.

Så, jeg har en oppfordring til mine egne tanker, om det er slik at de egentlig er mine egne da. Æh, jo, oppfordringa er at jeg helst ser at kjipe og triste tanker holder seg borte fra hodet mitt. Så fæle tanker: just beat it!